Bandakkanalen - den yngste delen av Telemarkskanalen - feirer 125-årsjubileum i år. I våre dager ligger sluseanlegget i Vrangfoss der like storslått som på 1800-tallet. Lite er forandret siden det ble tatt i bruk.
Det er en mektig opplevelse å bli sluset gjennom de fem kamrene i rutebåt eller egen båt, men det vakre anlegget gjør seg minst like godt fra land. Å rusle rundt på de gamle stiene er på mange måter som å være med på en tidsreise tilbake til den gang kanalen var den travle, trygge veien inn i Telemark. Et besøk i Vrangfoss er en like flott i dag som i 1892 – da anlegget ble åpnet.
Faktaboks
Sjekk disse lenkene og for flere feriertips:
Rundtur i sluseparken
Vrangfoss har mer å by på enn selve sluseanlegget. Den flotte parken er anlagt etter engelsk mønster og inspirasjon. Mange av de gamle trærne står fremdeles etter mer enn hundre år, og grasplener og benker innbyr til en rast.
Du kan også rusle langs slusekamrene, spasere ned til Eidsfoss sluser eller legge turen opp til steinbruddet et lite stykke forbi for slusene i Vrangfoss. Rundt i området er det plassert mange skilt med historisk informasjon. Du kan for eksempel legge turen over en av sluseportene og gå videre over den 33 m høye dammen og ned til utsikten, der kong Oscar 2. kikket på fossen da han besøkte Vrangfoss i 1893.
Et annet fint stoppested er «Utsikten» som ligger en avstikker fra veien ned til Eidsfoss, og som gir god oversikt over sluseanlegget. Utsynet fra denne høyden var et yndet postkortmotiv i kanalens første tid.
Til Eidsfoss sluser er det en spasertur på en drøy kilometer. I likhet med Vrangfoss har sluseanlegget i Eidsfoss vokterbolig som leies ut. Nasjonal sykkelrute nr. 2 går over gangbrua på den ene sluseporten. Gangbrua er gjort bredere slik at det er enkelt å trille sykkelen over. Det går en turvei fra Eidsfoss sluser ned til Ulefoss sluser via Ulefos Hovedgaard. Da kan du gå på rutebåten der og ta den opp igjen til Vrangfoss eller kanskje helt til Hogga hvis du har sykkel med deg.
Den gamle låven er ikke lenger i bruk – i alle fall ikke til dyrehold. Nå har den digitale verden flyttet inn, og besøkende i Vrangfoss kan se en animasjon med historisk materiale som forteller om vassdrag og kanal fra istiden og fram til vår tid.
Kanalen er et teknisk kulturminne som ble fredet i 2017. Det betyr som nevnt at alle reparasjoner og alt vedlikehold skal foregå på samme måte som da slusene ble åpnet i 1892. Derfor har kanalen sin egen smie og sag. I Vrangfoss smis deler til alle slusene i kanalen. På veggen henger taljer og annet løfteutstyr som ble brukt ved reparasjoner av de ca. 10 tonn tunge sluseportene. I dag brukes mobilkran, selv om resten av arbeidet gjøres på gamlemåten. Kanalen har behov for trevirke som ikke kan kjøpes hos byggevareleverandørene. Derfor har kanalen sin egen sag i Vrangfoss. Der skjæres materialer til sluseporter og til reparasjon av kanalens bygninger.
Taljer som henger på smieveggen, ble tidligere brukt til å løfte de ca. 10 tonn tunge sluseportene.
Steinbruddet ligger en liten spasertur forbi slusene og er et nydelig sted for en piknik.
Steinbruddet
Det måtte mye stein til for å bygge Vrangfossanlegget. Omtrent 17 000 m³ gikk med til dammen og slusene. Mye av steinen ble henta fra bruddet et stykke ovenfor sluseanlegget. Steinbruddet er verdt et besøk - både for å få et inntrykk av hvordan steinen er hentet ut av fjellet, og for å ta en rast på odden og vinke til kanalbåten på vei inn til slusene.
Det går en grei, ca. 800 m lang sti fra Vrangfoss sluser opp til dette steinbruddet. Flere informasjonsskilt i bruddet forteller om det tunge arbeidet med å bryte ut stein. Her oppe stod det ei smie, og en trallebane frakta den ferdig hogde steinen ned til sluseanlegget.
I januar 1887 smalt det første mineskuddet i Vrangfoss, og byggingen av det som skulle bli det største og mest imponerende av Telemarkskanalens åtte sluseanlegg, var i gang. Fem år seinere, i 1892, stod Bandak-Norsjøkanalen ferdig.
Den vrange fossen
Før kanalen ble bygd, gikk elva i Vrangfossområdet gjennom et juv på rundt to kilometer med fosser og trange partier. Elva var et buldrende stryk der det var spesielt vanskelig å fløte tømmer. Det er denne vrange fossen som har gitt stedet navn. Fløterne hadde jobben med å løse opp store tømmervaser. De hadde seler på seg og hang i tau i det trange juvet mens de forsøkte å få stokkene løs. Dette var farlig arbeid, og gjennom årene var det flere som omkom.
10 tonn tunge sluseporter åpnes med handmakt
Slusene stod altså ferdig i 1892 – og ser fremdeles slik ut i dag som de gjorde den gang. Sluseportene er rett under 8 meter høye og veier ca. 10 tonn. De blir åpnet og lukket med handmakt. Det samme gjelder lukene som åpner og stenger for vannet. Det er tungt arbeid, men slusevokterne har god teknikk og sterke armer.
Slusene i Bandakkanalen er fredet. Hele kanalstrekningen er et levende kulturminne, der all slusing foregår som den alltid har gjort. Det gjelder også vedlikehold. Slitte deler blir byttet med nye, som er laget på samme måte og i samme materiale som originalene. Ble en del smidd i gammel tid, så blir delen smidd i moderne tid - helt uavhengig av hva som har skjedd av teknologiutvikling på 125 år.
Mesterboligen før og nå
Vrangfoss var et lite samfunn som bestod av de som jobbet i slusene, og familiene deres. I slusemesterboligen bodde slusemesteren og en slusevokter med familier, og i vokterboligen, som ligger et par hundre meter ovenfor slusene, var det plass til enda to familier. Til alle boligene hørte det hage, uthus og fjøs. De ansatte dyrket grønnsaker i kjøkkenhagen, bakte sine brød i vedfyrt steinovn og hadde dyr som ble slaktet for å gi mat til husholdningene.
Den gule slusemesterboligen stod ferdig samtidig med sluseanlegget (1892). Boligen er i to etasjer og var altså bygd for to familier. I tillegg var det kombinert postkontor og kontor for slusemesteren, der det var telefon. For mer enn hundre år siden benyttet turistene seg gjerne av telefontilbudet. Kanskje måtte det ringes for å bestille hotellrom for reisen videre. Det var vanlig at turistene gikk av båten i Eidsfoss sluser og spaserte til Vrangfoss for å strekke på beina. Da var det nok mange som tok turen innom postkontoret og fikk kjøpt seg et prospektkort fra det storslagne anlegget.
Rundt 1900 var kanalen en del av den korteste reisen mellom Christiania (Oslo) og Bergen. Turen gikk med tog til Skien, med kanalbåt til Dalen og videre med hest og vogn over Hardangervidda til Odda. Derfra gikk det båt til Bergen. Turen tok fire dager.
Nå er slusemesterens veranda og den gamle mesterleiligheten serveringssted og en vakker ramme rundt en kopp kaffe med kanelbolle eller en god middag. I de gamle stuene henger bilder av kanalbåter og sluseanlegg med forklarende tekster - et lite kanalmuseum for dem som ønsker mer informasjon om Vrangfoss og kanalen.
Løftehøyde på 23 meter
Vrangfoss er kanalens største sluseanlegg med fem kamre og en løftehøyde på 23 meter. Båtene bruker 45 minutter på slusingen opp og ned, og i høysesongen (medio juli-medio august) sluses to rutebåter samtidig. Det sluses småbåter før, etter og innimellom rutebåtene, men kanalbåtene har alltid fortrinnsrett.
MS Victoria og MS Henrik Ibsen veksler på å gå fra Skien til Dalen med retur neste dag. Båtturen mellom Skien og Dalen tar i underkant av 11 timer. MS Telemarken går fra Akkerhaugen til Lunde, der den snur og går tilbake til Akkerhaugen.
Vokterboliger med utleiemuligheter
Både i Vrangfoss og Eidsfoss sluser er det slusevokterboliger som hadde plass til en vokterfamilie i hver etasje. Akkurat som slusemesterboligen hadde disse tjenesteboligene hage og jord. Familiene hadde gjerne ku og gris som skaffet melk, smør og kjøtt. De dyrket poteter og grønnsaker og hadde bær- og frukthage med epler, solbær, rips og bringebær. Gårdsdriften var beskjeden, men de produserte mat som var et vesentlig bidrag til husholdningen. Kua kalva tidlig på høsten. Grisen og kalven ble slakta tidlig i november og gav mye og godt kjøtt. Hele familien bidro i arbeidet.
Nå leies begge disse boligene ut i sommersesongen. For noen dager kan du bo som en slusevokter og bli godt kjent i dette området som har så mye levende historie å by på.
Av Nina E. Evensen og Ole Bjørn Ulsnæs