Fjols til fjells

Når hverdagen tar over er det fort gjort å drøye ut den nære kontakten med naturen som folk hadde i gamle dager. Og ja, jeg har også drøyt det ut- det tok 25 år før jeg gikk i fjellet igjen.

VEIVISER: Skiltene som viser deg hvor du er og hvor du skal gå, er uvurderlige å ha når du går på Hardangervidda. Mogen og Kalhovd er betjente turisthytter drevet av DNT Telemark, og Stordalsbu er en selvbetjent hytte som Oslo og Omegn Turistforening eier. Foto :Bjørn Harry Schønhaug
VEIVISER: Skiltene som viser deg hvor du er og hvor du skal gå, er uvurderlige å ha når du går på Hardangervidda. Mogen og Kalhovd er betjente turisthytter drevet av DNT Telemark, og Stordalsbu er en selvbetjent hytte som Oslo og Omegn Turistforening eier. Foto :Bjørn Harry Schønhaug

Faktaboks

Sjekk ut disse lenkene for flere tips:

Da jeg var 15 og 16 år gammel gikk jeg fra hytte til hytte på Hardangervidda. Høsten etter at jeg fylte 16, gikk jeg gjennom Gausdalen bak Gaustatoppen sammen med to kamerater. Vi hadde med telt, stormkjøkken og fiskestang.

Etter dette tok det over 25 år før jeg gikk i fjellet igjen. Fiskelykken har jeg ikke prøvd igjen. Da jeg gikk til innkjøp av telt, sovepose, liggeunderlag, stormkjøkken, turtøy og gode tursko, følte jeg meg rett og slett sikker på at andre fjellvandrere ville møte et fjols til fjells.
Da jeg lå i lyngen var jeg nemlig så sliten at jeg vurderte å snu. Heldigvis gjorde jeg ikke det.

FRIHETEN: Når du henger sekken på ryggen og begir deg innover Hardangervidda, tar det ikke mange øyeblikkene før du går med en frihetsfølelse. Kanskje det er friheten fra hverdagen du kjenner på. Foto: Bjørn Harry Schønhaug
FRIHETEN: Når du henger sekken på ryggen og begir deg innover Hardangervidda, tar det ikke mange øyeblikkene før du går med en frihetsfølelse. Kanskje det er friheten fra hverdagen du kjenner på. Foto: Bjørn Harry Schønhaug

Ny lærdom

Rutevalget sa seg selv. Jeg skulle gå fra Kalhovd til Mogen. Ikke fra hytte til hytte som da jeg var 16, men med telt og sovepose. Dere vet hva det betyr? Nettopp, sekken blir mye tyngre. Målet var to overnattinger langs stien mellom de to hyttene, som begge er eid av Telemark Turistforening.

Det tok nøyaktig 15 minutter før jeg drømte om min egen sherpa. Jeg var tilbake i baksetet i bilen på familieferien gjennom Danmark i 1984. ”Pappa, er vi framme snart?”. Forskjellen var at jeg ropte dette ut i det store intet.

Sekken min veide forresten 17 kilo. Du syns kanskje ikke det høres så mye ut, men jeg skal love deg at 17 kilo på en utrent rygg i ulendt terreng er tungt. Allerede der fikk jeg ny lærdom før neste fjelltur.

– Jeg gikk en tur på stien, og følte skogens ro.

hardangervidda kalhovd stordalsbu mogen telemark vinje tinn fottur til fjells fjell fjelltur vandring fjellturisme reise natur rekreasjon helg
juni juli 2014
mogen kortreist og lokal mat
sak og foto bjørn harry schønhaug

– Kart og kompas er viktige hjelpemidler som kan redde deg.

hardangervidda kalhovd stordalsbu mogen telemark vinje tinn fottur til fjells fjell fjelltur vandring fjellturisme reise natur rekreasjon helg
juni juli 2014
kart og kompass
sak og foto bjørn harry schønhaug

Kok i kjelen

Mellom Kalhovd og Stordalsbu ligger Nusstjønn. Der fant jeg en fin leirplass. Kanskje ikke den ideelle, men da jeg falt sammen i lyngen etter å ha kastet sekken av skuldrene, var ikke det fremst i pannelappen.

Teltet slo jeg opp like fort som en dreven fjellvandrer. Innbilte jeg meg i hvertfall. Da vannet kokte i kjelen, helte jeg det over i pakka med frysetørket mat. Lapskausen smakte bedre enn alt annet jeg noensinne hadde spist. I det jeg legger meg inn i teltet, begynte det å falle lett regn fra skyene som hadde samlet seg rundt den nærmeste toppen.

Fyr i ovnen

I toppen av sekken ligger kartet og kompasset. Selv om det er trygt og godt å følge rødmerkede stier på Hardangervidda i nasjonalpark-kommunene Tinn og Vinje, skal man alltid ha med kart og kompass. Alltid.

Etter å ha pakket sammen teltet, spist havregrøt og drukket kaffen trukket på et lite bål av kvister jeg fant kvelden før, studerer jeg kartet for å se hva som venter meg. Terrenget mot den ubetjente hytta Stordalsbu og Mogen ser fint ut å gå i. Noe jeg i løpet av dagen erfarer.

På Stordalsbu låser jeg meg inn med DNTs standardnøkkel for sine ubetjente og selvbetjente hytter. Veden tar fort fyr i ovnen, og tøyet, som er litt småfuktig av regn og svette, tørker fort. Samtidig freser egg og bacon i panna.

I det jeg skal gå videre, kaster de mørke skyene et kraftig regn ned som hamrer på hyttetaket. Jeg holder an. Etter ti minutter er himmelen blå.

SKYSS: M/B ”FjellvåkenII” er en viktig båt for fotturistene som skal gå på vidda. Fra Skinnarbu i Tinn tar båten deg inn det fire mil lange Møsvatn til turisthytta Mogen. Reisen går gjennom et kultur- og naturlandskap som du garantert vil la deg begeistre av.  Foto: Bjørn Harry Schønhau

Lyden av stillhet

På kartet leser jeg at jeg er ved noe som heter Vråsjåhallin. Under meg til venstre ligger Vråsjåen badet i sol. Langs bredden ser jeg en sandstrand som er minst like fin som mange sandstrender langs kysten er. Fra Slettedalen renner Sletteåi stor nedover mot utløpet, og over Sletteåi ligger en bru bygd av ivrige dugnadssjeler.

Men før jeg krysser brua oppdager jeg det som må være viddas vakreste leirplass. Ute på en slette. Det er plass til å sette opp en helt teltleir, jeg er heldigvis aleine. Det eneste jeg hører er den øredøvende lyden av stillhet. Elva som bruser og vinden som suser i den spredte vegetasjonen. Det lette vinddraget gjør at all mygg og knott er borte.

Når sola går ned bak fjellet i vest, kryper jeg inn i soveposen. Igjen tenker jeg tanken; ”Hvorfor i all verden har jeg ikke gjort mer av dette tidligere?”

SKITT FISKE: Veldig mange som skal gå i fjellet pakker med seg fiskestang. Fiskekort til de mange vannene og elvene på Hardangervidda, får du kjøpt blant annet på de betjente turisthyttene, og på Visit Rjukan på torget i byen.
SKITT FISKE: Veldig mange som skal gå i fjellet pakker med seg fiskestang. Fiskekort til de mange vannene og elvene på Hardangervidda, får du kjøpt blant annet på de betjente turisthyttene, og på Visit Rjukan på torget i byen.

Mektig elv

Ikke siden jeg gikk ut fra Stegaros ved Kalhovd har jeg hatt dekning på telefonen. Livet uten nyheter, sosiale medier og telefoner er veldig godt å kjenne på. Selvsagt har jeg gitt beskjed til vertskapet på Kalhovd hvor jeg skal gå, det gir en liten trygghet.

Når jeg våkner tidlig, tidlig på morgenkvisten av sola som varmer opp teltduken, er det så stille at jeg kan høre fisken vake i Vråsjåen.
Forbi en gammel steinhytte på den andre siden av elva, og videre oppover en bratt li beveger stien seg. Sekken er ikke like tung som den første dagen. Man kan bli vant til dette.

Stien går etter hvert sakte nedover. Den faller mot Møsvatn og Mogen. Fra toppen over Møsvatn er utsikten formidabel. Jeg setter meg inntil en stein for å suge inn det jeg ser. Kvenna som renner mektig og bukter seg ned gjennom et flott kulturlandskap, gården Argehovd der ingen skulle tru at nokon kunne bu, gamle fjellgårder langs Møsstrond og selveste M/B ”Fjellvåken II” på vei inn til Mogen fra Skinnarbu med en ny ladning fjellturister.

VT harry i leir1

Varme og kjærlighet

Den siste natta på Mogen tar jeg i en seng med dyne og pute. Maten jeg får servert slår maten jeg har fått servert på flotte restauranter i storbyer verden rundt. Vertskapet Marthe og Kyle øser ut varme og kjærlighet til gjestene sine.

Når jeg sitter på M/B ”Fjellvåken II” innover til Skinnarbu etter frokost, er det én ting som er helt klart. Det skal ikke bli over 25 år til neste fjelltur. Den neste turen har jeg allerede planlagt på kartet, og den kan ikke komme fort nok.

Aktiviteter