Solli-Tangen brødrene foran Dalen Hotel før start. Foto: AVIA Produksjon.
Det er aldri en kjedelig dag på jobb når "Mette-Marit" fra Visit Grenland først er i farta. Vi tar oppgavene våre veldig seriøst og vi elsker utfordringer - og vi utfyller hverandre. Den ene halvdelen er stressa og hyper, mens den andre halvdelen er rolig og avbalansert. Så vi er en god mix.
Det var mye snakk hos oss i Visit Grenland om en film som skulle lages, et kappløp mellom brødrene Solli-Tangen. Vi forholdt oss helt avslappet til hele prosjektet fordi det var så mange andre som jobbet med dette og hadde full kontroll. Men vi gledet oss jo til å se resultatet.
Da sjefen vår ringte 1.5 dag før, og sa vi måtte kjøre følgebilen til syklistene så kasta vi oss rundt. Dette var da bare moro. Vi avbestilte treninger og møter, og så frem til å komme på Dalen Hotel. Det andre tenkte vi ikke så mye på. For vi skulle jo bare kjøre bil. Trodde vi!
Etter mye om og men kom vi oss fra Grenland sent om kvelden før filmingen skulle starte dagen derpå. Her var det handlet inn vann og frukt til crewet og lunsj var bestilt på hotellet. Vi hadde full kontroll, og rolige. Men det var før Anita Valen kom inn i bilen! For en herlig dame, vi tulla og tøysa hele veien oppover og kom jo litt innpå det her med følgebil. For vi var jo helt sikre på at det var i den bilen det virkelig skulle bli moro. Men da sykkeldronning nr 1 sier så kjekt vi må bli enige om dere skal kjøre opptil oss på den gule eller hvite stripa, da fikk Mette-Marit bakoversveis.
- skal vi ikke bare ligge bak og suse, spurte vi;
- skal vi ikke bare ligge bak og suse, spurte vi.
Nei da, her var det jo skikkelig sykkelritt på gang og følgebilen skulle servere mat, drikke og hjelpe til underveis. Da gikk det vel opp for «prinsessene» at det var litt mer alvorlig enn vi hadde trodd. Så panikken bredde seg så voldsomt at rådyret vi så på veien viste seg å være en hare som hoppet.
Etter ett lite måltid sent om kvelden fant vi ut at det var bare å legge seg, for å være klare til kl 8.00 dagen etterpå for en briefing. Vi delte rom på Dalen hotell for det sies jo at det spøker der så vi fant ut at den natta skulle vi sove sammen, og latteren satt løst da sjefen fikk rom nr 17!
Vi våknet uthvilt etter en god natt søvn, var ingen som hadde spøka hos oss så vi var ved godt mot da vi gikk inn til frokost. Tenkte det var greit å sjekke at alt var i orden med lunsjen vi skulle ha med. En bagett til hver…..men ikke visste vi at en syklist kunne spise 5 bagetter på veien ned. Vi som spinner inne og danser zumba, vi er ikke helt med i den virkelige sykkelverden. Så vi tømte frokostbordet og lagde nister, tusen takk til flott personal på Dalen Hotell! Vi stressa og pakket i poser, syklistene var kommet - Emil som skulle sykle var klar og pulsen til Mette-Marit var skyhøy. Anita Valen gav oss mange gode tips (takk Gud for Anita Valen) hun instruerte oss og fortalte hvordan vi skulle oppføre oss i trafikken, ikke lage kø osv. Det hadde vi ikke helt tenkt på det heller. Nervene var i helspenn da vi pakket bilen, Emil var klar og de to flotte syklistene fra Grenland Sykkelklubb var klare, dog en med 2 nr for små sko. Hvordan skulle dette gå? Ville Emil klare å sykle hele veien, og de to unge guttene ville de klare å holde følge med Anita Valen? Og hva med bilen? Ville de to inni der klare det her? Vi følte liksom vi hadde et stort ansvar på skuldrene. Men, heldigvis var det en kjekk motorsyklist som skulle kjøre foran og bak oss, så han fortalte hvordan vi skulle kjøre etter feltet og pakket bilen for oss så vi satt trygt og godt.
Når det lages film er det jo alltid noe som går galt eller det blir utsettelser, men for Mette-Marit var det bare bra for vi måtte ha mer drikke og sjokolade til syklistene. Men, litt stressa og livredde for å ikke ha nok mat (riktignok tenker vi alltid på mat vi to) men det her stresset oss skikkelig. Hadde alle fått med seg nistepakker, frukt og vann? Det var 2 båter med Didrik, damene hans og crewet som også skulle ha mat på turen. Enden på visa var at Anita Valen syklet bort på butikken, handlet vitamindrikker, vann og sjokolader. Syklistene skulle ikke mangle noe.
Plutselig så vi at den ene rytteren gjorde tegn med hånda. Åh herreminhatt, han trenger hjelp. Inne i bilen var det nå full panikk;
Vi tok en liten svingom nede på Dalen for å bli vant med bilen og vips så var vi igang - Anita, Lars og Marcus skulle sykle først. Vi var jo ikke helt sikre på hvor vi skulle hen heller så vi lå på hjul. Ikke alle som har Mette-Marit på hjul men det hadde disse flotte folka. Først skulle vi opp til Skafså, bratte bakker og vi lå greit bak. Anita pratet og lo, det så ut som de foran var ute på kosetur. Vi andre hadde ikke husket hva vi het engang om vi hadde syklet opp de bakkene. Og hvordan skulle det gå med Emil som kom etter?
Vi satt og småpratet og langt der nede var 2 båter på full fart utover vannet, racet var i gang.
Plutselig så vi at den ene rytteren gjorde tegn med hånda. Åh herreminhatt, han trenger hjelp. Inne i den bilen var det da full panikk, Telemarkskartet gikk vegg imellom - han skulle bare legge fra seg hanskene. Vi pustet lettet ut. Men, pulsen var høy, og hvor kartet ble av det var vi ikke sikre på.
Vi ble stoppet på toppen av Skafså av crewet for her skulle det filmes, og vi skulle vente på Emil som var rett bak oss. Det er litt rart det der med syklister og biler, for vi fikk kjeft oppe på toppen der. Først den ene av prinsessene som fikk høre av noen fastboende at de skulle "lære oss trafikkreglene med pisken". Vi trodde de tulla men etterpå kom det frem at vi faktisk brukte arbeidsveien til en kar dere oppe. Vi hadde jo 4 syklister foran oss i veien og det var ikke bra. Det var tross alt hans vei, riksveien oppi der.
Nå begynte virkelig moroa for Mette- Marit, det var en fryd å ligge etter Anita og guttene. Emil dro ifra i bakkene på elsykkel men sleit litt på flata. Men skal si den gutten ble tøff i nedoverbakkene fra Skafså mot Vrådal. Emil la seg i svingene og 2 hysteriske damer inne i bilen som "oia" og "uffa" seg. Men, det var fantastisk moro å se Emil sykle, han kikka rundt seg, lo og storkoste seg. Syklistene småpratet hele tida og tror alle fire hadde det fint. Følgebilen var nå blitt vant med servering fra vinduet og vi var fort oppe i fart og på sida av de når de gjorde tegn. Vi hadde full kontroll nå.
På slettene langs Vråvann inn mot Vrådal var Emil i sitt ess, han sang og så ut som han var på kosetur, de andre hadde nå dradd skikkelig ifra han. Kom det ikke snart noen bakker så han kunne ta de igjen? Vi ble litt småstressa da vi hadde tida å passe på å - vi skulle møte de andre på Fjågesund og vi hadde langt igjen. Og Emil sykla, spiste sjokolade og drakk vann. Vi sendte noen tanker da til de tre i båten som var i full fart nedover, Frøys de? Hadde de mat? Hvem vinner tilslutt?
Foto: AVIA Produksjon
Da vi nærmet oss Vrådal var feltet sammen igjen og Lars fikk problemer og gav tegn om at vi skulle stoppe. Han hadde da syklet med 2 nr for små sko og ville bytte til 1 nr for små. Du vil ikke heller kjøre litt med oss prøvde vi oss på, men nei da han hadde andre planer! For nå skulle han ligge i luftdraget etter oss….Det er sånn at når de skal ta igjen feltet så kan følgebilen hjelpe litt til. De sparer 20-30% av kreftene på å ligge bak. Han fortalte oss hvordan vi skulle kjøre, 50 km på sletter, litt mindre ved stigninger. Men nedoverbakker, det nevnte han ingenting om - og skal si det kom svingete nedover bakker.
Han lå rett bak bilen, og vi kjørte som han hadde fortalt oss og det gikk fort. Vi snakket litt i munn på hverandre inne bilen, for oss var det litt skummelt. Men, lite kjent som vi var akkurat der så kan man si at pulsen gikk opp i 100 da vi hadde Lars i fangeren bak, nedover bakker og svinger. Bremse kunne vi ikke gjøre og det gikk i full fart. Tror vel aldri denne sjåføren har vært så konsentrert noen gang og takket gud da det endelig var oppover bakke og feltet var samlet igjen. At denne gutten stolte så mye på oss var en enorm tillitserklæring og vi feiret med en proteinbar da det var oppover bakker så vi kunne roe pulsen litt.
Etter et kort bil-stopp skulle vi videre. Da ble vi så stressa at vi fikk ikke start på bilen….alt er jo automatisk på biler at da gikk det en smule varmt i hodet på den ene av prinsessene. Så da var det bare å ringe å spørre om hjelp. Vi var nok ikke så poppis akkurat da. Men start fikk vi og nå startet jakta på feltet, vi kunne ikke helt forstå at Emil hadde kommet så langt, så vi var redd for at han hadde sykla feil vei. Vi kjente at pulsen steig igjen jo nærmere vi kom Fjågesund og ingen syklister. Søren gjør vi nå? Ingen strøm på telefoner, ingen syklister og vi måtte do. Vi hadde jo hørt det på forhånd at vi kunne ikke stoppe for å gå på do på hele turen, for Anita Valen & co de stopper ikke!
Etter noen litt slitsomme minutter i full fart mot Fjågesund ser vi endelig 4 rosa syklister langt, langt borte. Phu endelig blir vi samlet igjen. Vi tok jo jobben vår alvorlig vi to, så nå kunne vi roe oss når vi endelig lå bak de igjen i 40-50 km.
På Fjågesund skulle det filmes; syklistene, vi og båten med Didrik og damene under brua. Vi tenkte at nå ble det kanskje litt pause, for det er ikke alltid at bildene blir bra første gangen. Men over brua føyk vi og da satte Sykkeldronninga opp farta noe voldsomt og vi stoppa ikke før Lunde sluse.
Bare slusinga tar 2,5 timer og vi hadde dårlig tid ned til Skien, vi skulle jo over Elstrømbrua midt i rushen så vi stod og hang litt oppi skaugen ved Geiteryggen, men da fikk vi jo gått på do!
Nå skulle det filmes på brua, syklistene først, vi etter og selveste kanaldronninga Viktoria skulle ligge i kanalen. Dette måtte bare klaffe, vi kunne ikke snu å kjøre tilbake heller. Vi diskuterte videre rute ut til Langesund og ble enige om at Porsgrunn vest var ok. Vi gjorde oss klare og syklistene syklet over brua med følgebil (med varsellampene på) og ett vakkert syn det lille vi rakk å se Viktoria som lå i kanalen.
Nå skulle det sykles, for nå var det bare 3 mil igjen - og for oss som hadde kjørt gjennom Telemark uten særlig trafikk fikk kjørt oss. Gjennom Skien lagde vi kø, og høflige som vi var la vi oss inn og slapp bilistene frem. De 4 rosa foran oss forsvant i full fart.
Vi var jo enige om å kjøre vest, men med den trafikken tok sykkeldronninga en avgjørelse og dro oss ut på østkanten av Skien. Enorme køer og sinte bilister, vi fikk med oss det at det er mye tuting på de fire rosa foran. Men vi slapp de frem, brukte varsellys og Emil koste seg på hele turen ut til Langesund, de tre andre hadde bare en treningstur på 14-15 mil.
Ett par timer forsinket kom vi over Breviksbrua og vi var snart i mål. Nå var 12 timers slit snart over, men de fire foran de var like spreke og dro det de hadde ut mot Langesund.
Vi kom først, så Emil vant og er nr 1!
En fantastisk dag gjennom Telemark, solskinn og vakker natur. Fantastiske syklister, og Emil som gjennomførte med stil. Det var to slitne damer i bilen som kommer til å leve lenge på denne turen. Vi har lært ett par ting; en følgebil skal ha med servering, ha masse mat, kjeks, sjokolade og drikke - og aldri bli irritert på de rosa som er ute og trener i Telemark.
Mette og Marit – Visit Grenland