Mye sto på spill da Ammonia gikk på grunn

Hadde vi ikke klart å berge Ammonia da ferja gikk på grunn 29. oktober 1970, så kunne nedbyggingen av industrien på Rjukan ha kommet langt tidligere enn den faktisk gjorde. Det var ingen vilje i Hydros ledelse den gang til å investere i ei ny Tinnsjø-ferje.

Takket være en handlekraftig skipper og styrmann og en storstilt redningsaksjon unngikk Ammonia å havne på Tinnsjøens bunn. -Marginene var på vår side, sier Ivan Christoffersen. (Foto: Knut Heggenes, Varden).
Takket være en handlekraftig skipper og styrmann og en storstilt redningsaksjon unngikk Ammonia å havne på Tinnsjøens bunn. -Marginene var på vår side, sier Ivan Christoffersen. (Foto: Knut Heggenes, Varden).

Den pensjonerte maskinsjefen på Tinnsjø-ferjene, Ivan Christoffersen (80), er sikker i sin sak; det var virkelig mye som sto på spill da alarmen gikk en tåkefylt høstkveld ved inngangen til -70-tallet.

– Hadde Ammonia gått tapt, ville det ha skapt store vanskeligheter både på kort og lengre sikt. Trafikken på Tinnsjøen var avhengig av to ferjer. En full driftsstans eller en lengre periode med mindre produksjon ved fabrikkene på Rjukan ville vært dramatisk, fastslår Christoffersen.

Fra stuevinduet har han fri sikt mot ferjeleiet og slippen på Tinnoset. Grunnstøtingen for 48 år siden betegner han som den avgjort mest dramatiske hendelsen på Tinnsjøen i tidsrommet mellom 1956 og 1991, det vil si fra han begynte som ung vaktmann på MF Storegut til den regulære ferjetrafikken stanset 35 år seinere.

Les også artikkelen om "Den industrielle verdensarven i Telemark".

Ammonia Foto: NIA

Tirsdag 29. oktober husker han som en av flere lange arbeidsdager. Den skulle vise seg å bli langt lengre enn lang. Storegut var dratt opp på slippen på Tinnoset for utskifting av et hylserør på venstre propell. Det var derfor dampferja Ammonia gikk i regulær trafikk.

Denne ettermiddagen gikk D/F Ammonia fra Mæl kl 18.05. Det var snøbyger i lufta, og mørket var i ferd med å falle på. Om bord i ferja var 10 jernbanevogner og to passasjerer. Skipper Skjetne var en erfaren sjømann, men hendelsene denne ettermiddagen var av det slaget ingen helt kan forutse.

D/F Ammonia. Interiör. 2. plass.

Etter ca en halv time falt brått radaren ut. Omtrent samtidig tetnet været til med ei kraftig snøbyge. Sikten ble svært dårlig, og det blåste 3-4 sekundmeter vind. Ferja hadde installert gyrokompass, men slik det ble vurdert seinere, var det ikke fullt ut stabilisert. Tinnsjøen er ingen brei innsjø. Faren for å komme for nært til land var avgjort til stede.

Klokka 18.40 oppdaget utkikken plutselig at ferja på babord side var kommet ganske fjellet. Ordre ble gitt om å legge hardt over mot styrbord og stoppe styrbord maskin. Uhellet var likevel ute. Brått kunne høres og føles en kraftig rystelse idet ferja traff en grunne. Maskinsjefen i maskinrommet meldte straks at det var lekkasje i hele babord kjeles lengde.

Ammonias grunnstøting og redningsaksjonen er det mest dramatiske jeg har opplevd i løpet av mine mange år med Tinnsjø-ferjene, fastslår Ivan Christoffersen. (Foto: NIA)

Det var da kaptein Skjetne tok en rask beslutning. Tinnsjøen er jevnt over dyp med bratte fjellsider både mot øst og vest, men Skjetne visste at det fantes et unntak – et sted der i tåka og snøføyka. Styrmannen fikk ordre om straks å snu skipet og sette full fart mot Håkanes. I maskin- og kjelerommene ble utstyr hentet fram og lensing ble satt i gang, men vannet steg faretruende – helt opp til dørkplatene. I maskinrommet jobbet karene iherdig – helt til lyset forsvant. Da tok de seg opp på dekk.

Ferja ble styrt mot en sandstrand innenfor Bjerkenes. De fant den. Annen redning fantes ikke enn å kjøre Ammonia inn på grunna. Det neste som skjedde var at passasjerene og betjeningen i kafeen ble satt i land. Alarmen gikk, både på Rjukan og på Tinnoset. Fra Rjukan satte brannmannskaper med pumpeutstyr kurs mot Håkanes. På Tinnoset var Ivan Christoffersen kommet i hus. Han kan huske at han hadde lagt seg nedpå etter en lang dag om bord på Storegut. Klokka var rundt åtte på kvelden da det kimte i telefonen.

Skarsfoss og ferge med last på Tinnsjøen ved Mæl Foto:NIA
Skarsfoss og ferge med last på Tinnsjøen ved Mæl Foto:NIA

– Det var bare å få på seg tøyet, samle alt tilgjengelig mannskap og få isbryteren Skarsfos på vannet. Vi var framme rundt midnatt. Da var det også blitt rekvirert treverk og vognpresenninger, og melding var sendt til dykkerfirmaet Brødrene Sørensen i Bamble. De hadde en lang vei foran seg - over Hovinheia til Mæl og videre til Håkanes.

Den første fortøyningen var i ei stor bjerk. Alt tilgjengelig lenseutstyr ble tatt i bruk. På dekk gikk åtte brannpumper for fullt, og det ble rekvirert mer bensin for å kunne holde dem i gang. Situasjonen var likevel faretruende. Ferja hadde tross alt både 10 vogner og ballast om bord. Da dykkerne kom fram, gikk de straks ned for å kartlegge skadene. Skutesiden var blitt trykket inn to meter under vannlinja over en større lengde; 5-6 spant foran maskinrommet og 15-16 spant fra kjelen og akterover. Det var et stort område som måtte tettes, som best det kunne la seg gjøre.

Ammonia Foto: NIA

- Det vi hadde til rådighet, var trekiler og plank og i alle tenkelige dimensjoner. I tillegg hadde vi solide presenninger slik at det var mulig å lage en dekkmatte. Utover mot morgenen forsto vi at situasjonen var i ferd med å komme under kontroll. Ferja lå stabilt, selv om den fortsatte å ta inn vann, men pumpene holdt unna. Jeg tror det var i halv sju-tida på morgenen at vi kunne dra hjem og få oss litt søvn.

Ivan forteller at de også hadde enda et knep i ermet for å tette skadene i skutesida best mulig; sauetalg. Det var en av de gamle sjømennene med erfaring fra seilskutetida som sterkt anbefalte dette. Telefonen kimte hos den ene sauebonden etter den andre i Austbygde. Jo – noen hadde talg å tilby – og den ble smurt på for å tette skroget best mulig.

Halvannet døgn seinere var værforholdene blitt såpass mye bedre at det var mulig å trekke Ammonia av grunnen og slepe henne til ferjeleiet på Mæl for å trekke vognene på land. Da var ballasten, som besto av to kalksteinsboggier, allerede lempet over bord for å lette ferja litt. Ivan smiler litt – og legger til at det seinere ble ei god fiskegrunne utenfor Håkanes der ballasten ble liggende. Den 6. november kunne Ammonia slepes til fortøyningsplass på Tinnoset for deretter å dras opp på ferjeleiet.

- Det var jo avgjørende viktig å bli fortest mulig ferdig med jobben som skulle gjøres på Storegut. Arbeidet ble forsert så langt det var mulig for å unngå at fabrikkene på Rjukan måtte kjøres helt ned. Det ville gitt store tap i produksjonen. Når Storegut igjen kom i regulær drift, kunne Ammonia trekkes opp og nye plater kunne sveises inn i skroget. Ivan forteller at arbeidet ble utført i kaldt vintervær - rundt 25 kuldegrader – og med steam på kjelene for å ha varme om bord og unngå nedkjøling.

D/F Ammonia på Tinnsjøen
D/F Ammonia på Tinnsjøen

«Renn ikke din skute på grunn», sier et gammelt ordtak, men det var slik Ammonia ble berget da uhellet var ute. Var det dyktighet som berget skuta eller var det mest flaks? Skal vi tro Ivan, var det et element av begge deler, men mest det første.

- Handlingene som ble iverksatt var både resolutte og vel overveid – steg for steg. Men det var nok et hell i uhellet at grunnen ved Håkanes var mulig å nå fram til da uhellet inntraff. Han som sto til rors var fra Mæl og godt kjent. Hadde ferden gått videre mot ferjeleiet på Mæl, kunne ferja ha gått til bunns der, og inne i ferjeleiet ville det ikke vært mulig å komme til for å tette skroget. På flere måter hadde vi marginene på vår side, fastslår Ivan Christoffersen.

Av Trond Aasland

Historie