De første slusevokterne i Bandakkanalen var med på å bygge anlegget.I 5 år - fra 1887 til Bandak-Norsjøkanalen sto ferdig i 1892 - jobbet omlag 500 mann med å bygge de seks sluseanlegga mellom Hogga og Ulefoss.
De fleste dro videre til andre store byggeprosjekt, men noen få ble igjen i jobben som kanalens aller første slusevoktere. Disse karene var dyktige handverkere som kunne ta nødvendig vedlikehold i tillegg til å holde åpent for båttrafikk og slusing av tømmer. Kanalen bygget boliger til slusevokterne og familiene deres. Noen av boligene leies ut, så du kan bo som en slusevokter i idylliske, rødmalte hus ved Eidsfoss og Vrangfoss sluser 125 år etter at denne delen av Telemarkskanalen stod ferdig.
Faktaboks
Sjekk disse lenkene og for flere feriertips
- Overnatting i slusevokterboligene
- Rutetider og priser på Telemarkskanalen
- Telemarkskanlen i egen båt
- Les mer om Telemarkskanalen
Sjekk ut disse artiklene også for flere tips om ferieturer:
Slusevoktere har handverksbakgrunn, slik har det vært i alle år, og slik er det fremdeles. Vokterne er dyktige fagfolk innenfor ulike fag, som tømrere, elektrikere og smeder. Kanalen har til og med hatt slusevoktere med dykkerutdanning i perioder.
Svenske rallarer
Noen av de første slusevokterne var opprinnelig arbeidere i kanalanlegget. I Vrangfoss ble Lars Anstensen den første slusemesteren. I Eidsfoss ble to svensker ansatt som de første slusevokterne der. Edvard Johanson Nordblom (f. 1856) og Karl Johan Sundelin (f. 1849). flyttet inn i den nybygde vokterboligen der med familiene sine. Nordblom bodde i første etasje med kone og åtte barn. Sundelin og familien bodde i andre etasje. De hadde 11 barn. Sundelin var utdannet smed, og han er en av de som har smidd rekkverkene i kanalen.
Lars Anstensen ble forresten den første poståpneren i Vrangfoss. Kanalbåtene hadde lenge hatt med post om bord, og etter hvert fulgte postfunksjonærene med båtene og sorterte post i egne postlugarer. I 1901 ble det opprettet poståpneri i Vrangfoss, og slusemesteren, seinere sluseformannen, var poståpner. Poståpneriet lå i kontoret til slusemesteren på hjørnet av slusemestererboligen. I dag er det kafé og restaurant i det gamle kontoret og i den tidligere boligen til slusemesteren. Det var postforsendelse på båtene til Dalen i mer enn 50 år fram til 1948. I 1959 ble poståpneriet i Vrangfoss nedlagt.
Slusevokterboligen i Lunde hadde fjøs og kjøkkenhage for dyrking av grønnsaker
Astrid, Eyvind og Einar Bjaadal vokste opp i Vrangfoss. Faren var sluseformann. Familien bodde i mesterboligen og hadde flere dyr. Kua på bildet het Gullmøy.
Slusevokterne hadde en liten åkerlapp, fjøs og låve
Vokterboligene i Bandakkanelen stod ferdig samtidig med sluseanlegget i 1892. I hvert hus bodde to slusevokterfamilier, ofte med mange unger i hver etasje. Boligene bestod gjerne av selve bolighuset og uthus og do, fjøs og låve.
I Bandakkanalen hadde slusevokterne hage og jord til tjenesteboligen. Hver familie hadde ¾ mål jord og ¼ mål hage, og slusevokteren betalte leie for jorda. En vokterfamilie kunne holde ku og gris som skaffet melk, smør og kjøtt. De dyrket poteter og grønnsaker. I hagen kunne de ha bær- og frukthage med epler, solbær, rips og bringebær. Gårdsdriften var beskjeden, men de produserte mat som var et vesentlig bidrag til husholdningen. Kua kalva tidlig på høsten. Grisen og kalven ble slakta tidlig i november og gav mye og godt kjøtt. Hele familien bidro i arbeidet. Ungene kunne for eksempel luke og legge opp ved.
I Vrangfoss var det bryggerhus. Der var det bakerovn, hvor det ble bakt brød til slusemesterfamilen og vokterfamiliene i andre etasje i mesterboligen og i slusevokterboligen. De bakte gjerne 27-28 brød i flere omganger. 20-25 brød holdt til en familie i 14 dager.
Flere av ungene som vokste opp i Vrangfoss, har fortalt om hvordan det var å ha barndommen tett ved sluseanlegget. En fantastisk plass å vokse opp, har noen sagt. De kunne fortelle om stor frihet. Et slusekammer kunne være flott, privat svømmebasseng, og for noen var manndomsprøven å svømme til Eidsfoss.
Slusemester og voktere - hierarkiet
Sluseanlegga var små samfunn som bestod av de som jobbet i slusene, og familiene deres. Slusevokterne var ansatt ved et bestemt anlegg, og kanalen sørget for boliger nær arbeidsplassen. Det var nødvendig for vokterne å bo tett på slusene. Arbeidsdagene kunne være lange, og jobben bestod i mer enn å sørge for at båter og tømmer kom gjennom sluseanlegga.
Slusevokterne hadde også ansvaret for reguleringen av vannføringen i dammene. I tidligere tider var alle dammene i vassdraget nåledammer. Dammene har navnet sitt fra «nålene» som ble brukt til å stenge for vannet. Nålene var fire til fem meter lange trebjelker på rett under 10x10 cm. De stod tett i tett i hele dammens lengde og stengte vanngjennomstrømmingen. Det var slusevokternes jobb å trekke opp eller sette ned nålene for å åpne eller stenge for vannet. Ved kanalens smier var det laget spesiell redskap til å trekke (åpne) og sette (stenge) nåler. God teknikk og muskelkraft var viktig i dette arbeidet. Damarbeidet kunne være farlig, og flere slusevoktere har omkommet. Arbeidet ble ofte utført på kveldstid og om høsten da det var glatt på gangbanen der slusevokterne gikk.
Det var et hierarki i slusene. Øverst stod slusemesteren med tre stjerner i uniformslua. Slusevokterne hadde én stjerne. De ansatte var statstjenestemenn og hadde krav på en skreddersydd uniform hvert år. Kanalen hadde avtale med en skredder i Skien, men det var ikke alltid skredderen sydde uniformer til slusepersonalet. Noen år ble det bestilt konfirmasjonstøy, 17. maitøy eller andre stasplagg til familien i stedet for ny uniform.
Teknologi og arbeid for damene
Når vannføringen skulle reguleres, måtte det reguleres likt i alle dammene - og det måtte skje på samme tid over alt. Det er en av grunnene til at kanalen hadde sitt eget nett av telefoner. Nå er kanalen fredet, og vi ser på den som et teknisk kulturminne. Men da den stod ferdig, var kanalen topp moderne med det siste av teknologi som var tilgjengelig. Helt fra anleggstida var det privat telefonlinje mellom Strengen - ovenfor øverste sluse - og Ulefoss. I Vrangfoss var det telefon i slusemesterboligen, i vokterboligen, i vaktbua og i fløterværelset i smia. Konene til vokterne passet telefonen og sprang med beskjeder, et arbeid de etter hvert fikk honorar for.
Telefonen ble brukt ved damregulering og til å planlegge slusingen. Det ble meldt fra om båter, lektere og tømmerslep. Når dammen på Hogga ble åpnet eller stengt, ble det ringt nedover til de andre sluseanlegga så de kunne regulere vannføringen tilsvarende i alle fossene.
Slusevoktere er fremdeles dyktige handverkere
Dagens slusevoktere er ikke lenger knyttet til bestemte sluseanlegg. Telemarkskanalen har seks fast ansatte slusevoktere som jobber i alle kanalens åtte sluseanlegg. De får hjelp av sommervikarer i turistsesongen. Resten av året går med til vedlikehold i anlegga fra Skien til Hogga, så det er fremdeles slik at vokterne har handverkskompetanse. Vedlikeholdsarbeidet byr på store utfordringer når nye sluseporter skal bygges eller andre oppgaver skal løses.
Bandakkanalen er fredet. Det betyr at gamle arbeidsteknikker skal benyttes når noe skal repareres - noe som stiller helt spesielle krav til vokterne som skal utføre vedlikeholdet.
Birger Bergland - som har jobbet i kanalen siden 1969 - er landbruksmekaniker og kanalens smed. De først årene jobbet han åtte måneder i året for kanalen. Om vinteren jobber Bergland i skogen.
– Vi lærte smedarbeid på skolen. Den kunnskapen har jeg fått bruk for i jobben siden vi smir rekkverk og deler til sluseporter og annet.
Tidligere var det smie ved alle sluseanlegga i kanalen. Nå er det bare smia i Vrangfoss som er i bruk, og den er det stort sett Birger Bergland som bruker.
Bo som en slusevokter
Ved Eidsfoss og Vrangfoss kan du overnatte i de gamle slusevokterboligene. Begge boligene har sengeplass til mange og er dermed perfekt for storfamilier og grupper. Her bor du et steinkast fra slusene og livet der. MS Victoria, MS Henrik Ibsen og MS Telemarken sluses opp og ned, fritidsbåter venter på tur, kanoer bæres forbi slusene og turister kommer for å kikke på alt som foregår. Det slutter aldri å fascinere at tunge sluseporter klapper igjen bak kanalbåtene, og vannet løfter de tunge farkostene opp og ned.
Av Nina E. Evensen og Ole Bjørn Ulsnæs