Tungtvannsfabrikken som unnslapp bombene

For 76 år siden – den 16. november 1943 – falt bombene over Rjukan. Målet var tungtvannsanleggene på Vemork og Såheim. På Notodden var det stille.

I Hydroparken på Notodden er det nylig renoverte bygg 55 kjent som det første bygget Hydro reiste mot slutten av 1920-tallet da selskapet foretok et radikalt skifte av teknologi. Men Hydrogenfabrikken, også kalt «Vannstoffen» eller «den taktiske fabrikk», har i tillegg en historie som er knyttet til andre verdenskrig og fremstilling av tungtvann.

Utsikt over Notodden, Hydroparken. Her kom den første salpeterfabrikken i drift frå mai 1905 Foto: NIA
Utsikt over Notodden, Hydroparken. Her kom den første salpeterfabrikken i drift frå mai 1905 Foto: NIA

I bygg 55 var det fra 1928 installert såkalte Pechkrantz-celler i 1. etasje og Holmboe-celler i 2. etasje. Disse ble brukt til å spalte vann og fremstille hydrogen. I prosessen fikk vannet et noe høyere innhold av det naturlig forekommende tunge vannet (D2O). I sin tur kunne dette gi utgangspunkt for å fremstille et tilnærmet rent tungtvann gjennom destillasjon i et lukket system. Slik sett var de tekniske forutsetningene noenlunde de samme ved hydrogenfabrikkene på Vemork, Såheim og Notodden.

Allerede i andre halvdel av 1930-tallet - før Norge ble trukket inn i verdenskrigen - var det tyske naziregimet i gang med forskning for å kunne utvikle kjernefysiske våpen. I forskningen valgte man tungtvann som bremsevæske ved spaltning av atomer. I Europa var det bare mulig å få tilgang til større mengder tungtvann fra hydrogenfabrikkene på Vemork, Såheim (Rjukan) og Notodden. Allerede før okkupasjonen 9. april innløp den første store bestillingen fra Tyskland. Snart dukket det opp tyske vitenskapsmenn og representanter for Wehrmacht på Rjukan med nye planer for å øke produksjonen av tungtvann.

Hydrogenfabrikken på Notodden kom i drift i 1928 og innledet Hydros viktige skifte av teknologi.
Hydrogenfabrikken på Notodden kom i drift i 1928 og innledet Hydros viktige skifte av teknologi.

Selv en betydelig økning av tungtvannproduksjonen på Vemork hindret ikke at det ble etterspurt enda større kvanta til de tyske prosjektene. I 1942 ble arbeid satt i gang for å fremstille tungtvann også ved Såheim-anlegget på Rjukan og ved hydrogenfabrikken på Notodden. I London mente de allierte etter hvert at atomprosjektene måtte stoppes – for enhver pris. Produksjonen av tungtvann ble vurdert som det svakeste ledd. De verdenskjente aksjonene som ble iverksatt, kom til å rette seg mot Vemork. Men bombeangrepet 16. november 1943 rettet seg også mot fabrikkene på Rjukan.

Bombenedslag Vemork 1943 Foto: Frognes Fotosamling/ Norsk Industriarbeidermuseum
Bombenedslag Vemork 1943 Foto: Frognes Fotosamling/ Norsk Industriarbeidermuseum

Faktaboks

Tungtvann (deuteriumoxid, D2O) er en isotop av hydrogen som ble oppdaget i USA i 1933. Man fant at vanlig vann inneholdt 0,02 prosent tungt vann, som har 1,4 grader høyere kokepunkt enn vanlig vann og fryser ved pluss fire grader Celsius. Det likner vanlig vann på lukt og smak og ser likt ut. Det består også av hydrogen og oksygen, men hydrogenet er isotopen deuterium som er dobbelt så tung som vanlig hydrogen. Det tunge vannet får dermed 10 prosent høyere egenvekt. Dette var mulig å utnytte i Hydros anlegg, og selskapets egne ingeniører utviklet den opprinnelige prosessen for tungtvann sammen med bl.a. professor Tronstad ved NTH i Trondheim.

Prosessanleggene for ammoniakk på Notodden besto av hydrogenanleggene ("Vannstoffen") i bygg 55, nitrogenanlegget ("Kvelstoffen") i bygg 115, "Minareten", (bygg 135 - det høye tårnet som var luftinntak) og ”Syntesen”, bygg 130.

Bombingen av Vemork
Bombingen av Vemork

Kunne også Notodden ha vært et bombemål? I midten av oktober 1942 var et tungtvannsanlegg påbegynt på Såheim. Fra tysk side var det pålagt å ta i bruk en metode som ville kunne øke produksjonen ved alle anlegg. Samme type installasjon ble vurdert for Notodden. Her var planene for et mulig anlegg for tungtvann fortsatt på et forberedende stadium. Anslag pekte mot at det kunne bli mulig å produsere 300-400 kilo tungtvann per år.

I november -42 er tre tyske representanter for Wehrwirtschaftstab på Notodden for å bli oppdatert om framdriften. Fortsatt ble det snakket om «grunnleggende forsøk» og deretter «planlegging». I desember foreligger planer for ombygging av Holmboe-anlegget i bygg 55 – det vil si i andre etasje - for å fremstille høykonsentrert tungtvann. 16 tungtvannskolonner skulle installeres.

Hydrogenfabrikken (Vannstoffen). Holmboe celler Foto: NIA
Hydrogenfabrikken (Vannstoffen). Holmboe celler Foto: NIA

På årets siste dag får N. Stephansen i Hydro en telefonoppringning fra konsul Schöpke i Wehrswirtschaftstab som blant annet ønsker å vite når det er mulig å foreta en ny inspeksjon på Notodden. Den finner sted allerede 6. og 7. januar 1943. Det synes da avklart at det også på Notodden skal bygges et anlegg for høykonsentrasjon av tungtvann.

Noen uker seinere, den 28. februar, inntraff sabotasjeaksjonen mot anlegget på Vemork. Det må nødvendigvis ha vært et kraftig varsel også for de som arbeidet med prosjektet på Notodden. To uker seinere blir det meldt fra Notodden at framdriften forsinkes på grunn av problemer med å skaffe deler til installasjonene. Samtidig gis beskjed til Wehrwirtschaftstab om at det er nødvendig med et påbygg på hydrogenfabrikken (bygg 55) for å få nødvendig plass til det påtenkte tungtvannsanlegget.

Hydrogenfabrikken. Bygg 55 Foto: Johnsrud Hans/ Norsk Industriarbeidermuseum

Hydrogenfabrikken Notodden ,Bygg 55
Fotograf: Johnsrud Hans/ Norsk Industriarbeidermuseum

Tidlig i august -43 – to uker etter at anlegg og fabrikker på Herøya er bombet - gir generaldirektør Bjarne Eriksen beskjed til tre tyske representanter om at han motsetter seg enhver økning av produksjonen av tungtvann. Ikke bare det; han vil innstille den. Eriksen viser til eksplosjonsfare i anleggene og fare for bombing av fabrikkene. Han viser også til sitt ansvar for «en tallrik arbeidsstokk». Eriksen fremholdt også at han tar for gitt at man i London anser fremstillingen av tungtvann som særdeles krigsviktig. Svaret var at kravet om størst mulig produksjon av tungtvann vil bli opprettholdt - uten hensyn til risiko.

Bjarne Eriksen ble arrestert kort tid seinere og satt i fangenskap i Tyskland fram til mai 1945. Spørsmålet om ansvar og medansvar ligger utenfor det som omtales her.
Det skulle vise seg at Eriksens frykt var vel begrunnet. Vemork og fabrikkene på Rjukan ble bombet 16. november -43. Selve tungtvannsanleggene ble ikke påført vesentlige skader, men det var nå åpenbart at de allierte var beredt til å sette alt inn på å hindre en videre produksjon av D2O.

Bjarne Eriksen var en av de mest innflytelsesrike personene i Norsk Hydros historie, både under oppbyggingen av selskapet og i perioden under og etter andre verdenskrig. Foto: NIA
Bjarne Eriksen var en av de mest innflytelsesrike personene i Norsk Hydros historie, både under oppbyggingen av selskapet og i perioden under og etter andre verdenskrig. Foto: NIA

13. desember -43 meddeler Der Reichskommissar für die besetzten Norwegischen Gebiete (Otte) at arbeidet med anleggene kan innstilles inntil videre. Dette gjelder for det stillestående anlegget på Vemork, men også for anleggene på Såheim og Notodden. Det skal komme en egen melding om hva som skal skje med utstyret i anleggene. Direktør Sandvold på Notodden mottar et brev 28. desember hvor det heter at alle arbeider kan innstilles.

Tidlig i januar -44 innløp et pålegg om å gjøre klar et større antall fat (200 liter og 50 liter) for ifylling av lut. På det tidspunktet fantes tungtvann i ulike konsentrasjoner på Vemork og Såheim. Samlet mengde var i overkant av 600 liter. Tungtvann fra Notodden er ikke nevnt i oversikten som ble utarbeidet i midten av desember.

Etter senkingen av ferja DF Hydro 20. februar -44, ble det fattet beslutning i Berlin om også å overføre produksjonsutstyr til Tyskland. I et brev datert 13.oktober 1944 heter det at materialer fra Vemork og Såheim skal sendes til Tyskland for «annen krigsviktig bruk».

Ødeleggelser etter bombing på fabrikkområdet. Foto NIA
Ødeleggelser etter bombing på fabrikkområdet. Foto NIA

På Notodden har det vært en vanlig oppfatning at de som bygde tungtvannsanlegget gjorde sitt beste for å forsinke framdriften i prosjektet. Hydrogenfabrikken ble påbygd, tilsynelatende under påtrykk, for det ble ikke engang sendt søknad om byggetillatelse. Den kom året etter. Utstyr ble installert, men ble det i det hele tatt produsert tungtvann før det ble besluttet å stoppe anleggene? Så langt har det ikke latt seg gjøre å dokumentere dette. Det kan tvert imot se ut til at stoppordren kom mens anleggene på Notodden var i ferd med å gjøres klare for bruk.

Det har vært antydet at utstyr ble overført fra Notodden til Vemork for at anleggene der skulle bygges opp igjen snarest mulig etter sabotasjen 28.2. 1943. Som det fremgår, var ikke utstyr på plass på Notodden i mars -43. En mer nærliggende forklaring er at det faktisk fantes utstyr på Såheim som kunne settes inn i gjenoppbyggingen av tungtvannsanlegget på Vemork.

I bygg 55 på Notodden er tre gjenværende tanker registrert som signifikant objekt i verdensarven. På loftet over andre etasje, der Holmboe-anlegget var, er det nylig gjenfunnet ytterligere to tanker. Nærmere undersøkelser vil kanskje avklare om også disse har direkte sammenheng med tungtvannsprosjektet i krigsårene. Kolonner for tungtvann er ikke blitt funnet på Notodden. Men kort tid etter krigens slutt ble det overført produksjonsutstyr for tungtvann fra Notodden til Rjukan. Det er også på det rene at anleggene på Notodden seinere ble satt i drift og at det faktisk ble produsert tungtvann der.

Apparatur for fremstilling av tungtvann Foto: NIA
Apparatur for fremstilling av tungtvann Foto: NIA

I krigsårene hadde Hjemmefronten og de allierte i London stort sett god tilgang til informasjon om hva som foregikk ved anleggene for hydrogen og tungtvann. Det gjaldt både for Vemork, Rjukan og Notodden. At anleggene på Notodden ikke ble utsatt for bombing, kan tyde på at «gå-sakte-aksjonen» her faktisk var vellykket. Notodden unnslapp bombing – kanskje nettopp av den grunn. Så er det grunn til også å spørre om det virkelig var en «misforståelse» at ikke bare Vemork, men også fabrikkene på Rjukan ble bombet. Indirekte ble også hydrogenanlegget rammet – av den enkle grunn at den øvrige produksjonen – ammoniakk og ferdigvare - ble satt ut av drift.

To år etter krigen slutt hevdet den tyske ingeniøren og konsulen Erhard Schöpke at man ved utgangen av august 1943 kunne ha produsert 2 kg tungtvann per dag på Notodden. Det ble planlagt å installere 16 elektrolysører i bygg 55. Han hevder også at disse planene ble lagt til side før man kom så langt. Hvis dette skulle være riktig, kan det ha vært på grunn av de store driftsproblemene som fulgte i kjølvannet av bombingen av fabrikkene på Herøya i juli -43. Men at det ble besluttet å stanse all produksjon av tungtvann allerede sommeren -43, kan ikke være riktig. Det skulle i så fall ha gjort det unødvendig å bombe Vemork i november samme år! Schöpkes opplysninger ble gitt i et forsøk på å renvaske egen person (han var under tiltale i 1947) og må leses i lys av det.

Deuterium_oxide_Norsk

Fram til begynnelsen av 1944 hadde det ikke lyktes å bygge en fungerende uranmaskin i Tyskland. Det var heller ikke oppnådd noe gjennombrudd når det gjaldt å anrike uran til kjernesprengstoff for en uranbombe. En del produksjonsutstyr ble overført til Tyskland. På ulike steder forsøkte man å produsere D2O, men uten å lykkes. De allierte aksjonene mot tungtvann i Norge skadet det tyske atomprosjektet betraktelig, ikke minst fordi D2O var en stadig mangelvare. De samlede leveransene var rundt tre tonn. I ettertid er det anslått at behovet for tungtvann for en fungerende uranreaktor var om lag fem tonn. Hadde leveransene gått uhindret, er det mulig at krigens siste faser kunne ha blitt annerledes. Noen sikker kunnskap om at Hitler ikke ville få en atombombe å spille på, hadde man ikke i London, da beslutningene om – for enhver pris - å stanse Hitlers atomplaner ble tatt.

Tekst: Trond Aasland

Historie