Livets siste reise – til Notodden og Rjukan

I kunstmuseet vegg i vegg med Telemarksgalleriet på Notodden, henger fem flotte akvareller som er signert Theodor Kittelsen. Ikke bare er de flotte. De har også en viktig og uvanlig historie å fortelle.

De fem akvarellene og Kittelsens blyantskisser, som også vises, beskriver et vannkraft- og industrieventyr i Telemark, som nå er innskrevet på UNESCOs verdensarvliste som Rjukan-Notodden industriarv.

Theodor Kittelsen akvareller fra utbyggingen av kraftverket Svælgfoss. Foto: Telemarksgalleriet
Theodor Kittelsen akvareller fra utbyggingen av kraftverket Svælgfoss. Foto: Telemarksgalleriet

Hydros første generaldirektør, Sam Eyde, mottok bildene i mai 1908 og ga dem plass i Hydros gjestebolig – Admini – på Notodden. Fem år seinere – en høstdag i 1913 - kom også Kittelsen dit for å beskue bildene. Det skulle bli den aller siste lengre reisen for den folkekjære kunstneren. Han dør tidlig i 1914, 57 år gammel.

Sammen med fru Inga hadde Kittelsen vært på Notodden i september 1907 for å ta i øyesyn industrieventyret som var under utvikling. Og det var nettopp eventyret i det hele som inspirerte ham. Resultatet ble stor kunst som begeistret Eyde og som påkaller beundring også i dag.

Gjenbesøket høsten 1913 må ha artet seg som en triumfferd. Ikke bare fikk Kittelsen oppleve at Hydros unge ingeniører sto oppstilt for å ta imot ved ankomsten. De bar ham ”på gullstol inn i bygningen.” Sammen med Eyde gikk ferden videre fra Notodden til verdens største vannkraftverk på Vemork og - som prikken over i-en – ble Rjukanfossen satt på – til ære for Kittelsen!

Th. Kittelsen

Det startet i en barnedåp

Historien om Kittelsens fem berømte akvareller starter egentlig med hans gode venn, advokat Vilhelm Dybwad. Det var han som unnfanget ideen og ga den til Kittelsen. Dybwad var fadder da Inga og Theodors yngste datter ble døpt i Sigdal i juni 1907. Han ble da fortalt at Kittelsens økonomi var så dårlig at han ikke lenger kunne holde på sitt vakre hjem Lauvlia. «Om åtte dager står jeg på landeveien med kone og åtte barn!» utbasunerte Kittelsen. «Du må finne på noe!»

Dybwad forteller i ei bok han utga mange år seinere at han på hjemveien virkelig «fant på noe»: En innskytelse, som sendt fra himmelen. Det må visst ha vært fordi «englegjødning» lå i luften den gang,» skriver han.

Th.Kittelsen og familien på Lauvlia
Th.Kittelsen og familien på Lauvlia

Vel hjemme i Kristiania setter han seg ned og utvikler ideen: «Soria Moria-anlegget på Notodden i full svingende virksomhet. Dette dagens betagende eventyr måtte Kittelsen kunne illustrere! Da jeg kom hjem, satte jeg meg til å skrive til ham: Jeg har fått en idé. Du skulle i en rekke akvareller fortelle EVENTYRET OM SAM EYDE”.

Ikke overraskende tente Kittelsen på ideen. Et brev ble formidlet til Eyde, og Eyde må ha likt det han leste. Flere brev ble utvekslet i de påfølgende måneder. Gjennom korrespondansen og et album med fotografier som Kittelsen får låne, kommer grunnlaget på plass. Flere skisser blir laget og rundt 1. november 1907 sendes et komplett sett med skisser til Eyde.

Portrett av Sam Eyde og kona Elida "Elly" Simonsen Bildet er hentet fra Nasjonalbibliotekets bildesamling
Portrett av Sam Eyde og kona Elida "Elly" Simonsen Bildet er hentet fra Nasjonalbibliotekets bildesamling
Th. Kittelsen Svelgfoss-serie- "Askeladden"
Th. Kittelsen Svelgfoss-serie- "Askeladden"

I Eydes stil og ånd

Eydes kommentarer og innspill påvirker kunstneren i detaljene – han ønsker at arbeiderne og naturkreftene skal få sin del av æren for alt det store og nye som holder på å reise seg. Eyde nevner knapt hvordan han selv påvirket utformingen, men brevvekslingen mellom de to ligger godt forvart i Nasjonalbiblioteket.

I sine memoarer (1939) skriver Eyde: ”Aldri glemmer jeg vår uforlignende eventyrtegner Th. Kittelsen som kom til mig mens striden om Fossegavene og konsesjonslovene raste som verst. Han hadde sett anleggene på Svelgfos og var full av beundring for det arbeide som var utført, men samtidig fnyste han av indignasjon over stortingsmennenes lunkenhet og visse avisers hatske angrep på mig. Kittelsen malte den gang noen billeder som viste hva han følte. Og en vakrere og morsommere tributt til mitt arbeide har jeg aldri fått”.

Eyde forklarer at «Askeladden. Det skal være meg, Sam Eyde. Og så kommer den gode feen hen til meg og gir meg ideen til å temme de uhyrene som raser i fossen og få dem til å gå i menneskenes tjeneste, slik at det kan bli liv i dalen og folk kan slippe å dra ut av landet». Kittelsen skriver at ”Den øverste del av baggrunden dækkes halvt af taage. Alt enkelt og stort, som Rjukan selv”.

Dammen på Kloumann sjøen 1908 Foto: NIA

Theodor Kittelsen, «Dammen på Kloumann-sjøen» (1908)

Fra utemmet Rjukanfoss til Svelgfossen

Valget av Rjukanfossen er forståelig: Den er mer imponerende enn Svelgfossen, som er stedet for de tre påfølgende bildene. Og Møsvatn-reguleringen var jo kommet så langt at tida snart var inne for å gå i gang med det store kraftprosjektet på Vemork – første trinn i utbyggingen av Rjukanfossen.

Det neste bildet Kittelsen laget, kalles Grunnarbeide og fremstiller byggearbeiderne som temmer naturen. Snøkledde, bratte fjellsider utgjør bakgrunnen. Nissene jobber som myldrende maur nede i svelget. Eyde minner om at også de som holder på med flammen og noen som arbeider med kjemiske apparater må med. Disse virksomhetene har vært like betydningsfulle som selve byggearbeidene!

Theodor Kittelsen, «Grunnarbeide» Foto: NIA
Theodor Kittelsen, «Grunnarbeide» Foto: NIA

I det tredje bildet, Dammen på Kloumann-sjøen, ser vi et av damanleggene. Kittelsen fremstilte Stortinget i bakgrunnen som en hvithåret Gausta-topp. «Hodet som dukker opp, det er Stortinget som våkner av sin søvn og begynner å ergre seg over at noe stort er blitt gjort her i landet», forklarer han.

I det fjerde bildet, Svælgfos, er temaet mennesket som temmer naturen. Svelgfossen velter ut av kraftstasjonens mørke tunnel, utnyttet av kraftindustrien, men så igjen fri til å buldre videre mellom de bratte bergsider. Eyde forklarer at vi på dette bildet ser uhyrene i fossen vri seg og snøfte i raseri etter å ha måttet arbeide så hardt med maskinene. ”De sovende ansiktene i fjellsiden våkner og ser surt på det som er laget. ”Vet du hva de fjesene skal forestille?” sa Kittelsen til meg. ”Jo det er de følgesvenner som trolig har forfulgt Dem gjennom livet: dumheten på den ene siden og misunnelsen på den annen.”

Th. Kittelsen Svelgfoss-serie- "Dumhet og misunnelse"
Th. Kittelsen Svelgfoss-serie- "Dumhet og misunnelse"

”Frugtbarheden” var Kittelsens opprinnelige stikkord for å beskrive det siste bildet. Det er blitt mest vanlig å kalle det Notodden eller ”Markens grøde”. Her ser vi en fruktbar åker i forgrunnen. Notoddens landskap speiles i en vid, blå himmel, som Eyde skildrer det: ”Det livgivende kornet er tilført næring fra kunstgjødsel som kommer fra fabrikken på Odden (Notodden).” Den lyse alven i åkeren understreker den magiske stemningen rundt Hydro-eventyret. Alven kopler på en elegant måte hele bildeserien til en enhet, ettersom vi ser den i det første og i det siste bildet. I det femte bildet leker alven med sommerfuglene på åkeren. Jobben er gjort.

Th. Kittelsen Svelgfoss-serie -”Frugtbarheden”
Th. Kittelsen Svelgfoss-serie -”Frugtbarheden”

En måned etter at bildene var levert skriver Kittelsen og takker for honoraret på 5000 kroner. De fem akvarellene skulle bli blant hovedverkene i hans kunst, men heller ikke dette storverket kunne hindre at Kittelsen-familien seinere måtte gi fra seg sitt hjem i Sigdal.

I august 1913 skrev Kittelsen til Eyde: ”Det eneste jeg ønsker er at bli lidt fri for disse pekuniære dingeldangelsorger, som stadig hindrer og som jeg er saa lugtende lei av.” For å understreke sin elendighet kommenterer han et arbeid han er i gang med: ”Peer Gynt i Dovregubbens Hall”: ”Jeg hadde tænkt at jeg skulde faa 5000 kroner for det. Hadde jeg været død eller Munch, saa hadde jeg villet hat det firdobbelte”.

De fem bildene stilles ut permanent i kunstmuseet på Notodden, etter ønske fra Sam Eydes etterkommere.

Av Trond Aasland

Kultur og tradisjon