- Det er godt å føle at vi er kommet til et punkt hvor vi er klare for å ta et nytt og offensivt steg, helt i tråd med den stegvise utviklingen vi har hatt gjennom snart to tiår.
- Dette har vært som en hjertesak for deg gjennom noen år… ?
Helene nikker svært bekreftende: - Det er jo slik at mange av de store kunstnerne i det vi kaller gullalderen i vår kunsthistorie valgte å reise til Telemark for å male det de oppfattet som «det norske». Nasjonal stolthet og nasjonalfølelse er knyttet til Telemark – men underlig nok er det lite av dette som vises i kunstutstillinger i Telemark i vår tid. Nå gjør vi noe med dette!
Telemark og folket som bor her fortjener å kunne se den rollen denne delen av landet har hatt i nasjonsbyggingen!
Ambisjonene stopper ikke der. Det blir også en satsing på å legge til rette for ny samtidskunst her i Telemark. Det er helt i tråd med den utviklingen vi har lagt opp til gjennom seinere år. Vi skal bli en arena som ivaretar både fortid og framtid. Som ledd i dette må vi også komme over i en drift som gir handlingsrom til å kunne kjøpe inn kunst.
Det ligger 17 år utvikling og spennende historie mellom det vi nevner her og en julidag i 2004 da Helene Brekke inntok stolen som daglig leder for et nyopprettet AS med lokalt eierskap; Telemarksgalleriet AS. Rett nok med en medfølgende «overgangsstønad» fra fylket. Det var nærmest å betrakte som en treårig prøvedrift, med én ansatt, en sivilarbeider og en dame i arbeidstrening ved det som gjennom 10 tidligere år var et fylkesgalleri …..
Reisetips
Sjekk ut disse lenkene og planlegg din tur til Notodden og Telemarksgalleriet:
- Telemarksgalleriet
- Utstillinger 2021:
Borgny Svalastog - Alt kjøtt er som gress
Edvard Munch - Det eksperimentelle selvet
Marit Roland - Paper Drawing
Dag Alveng - Tungt vann og dype daler - Rjukan-Notodden Industriarv
- "Hva skjer" på Notodden
- Les mer om Notodden
For mer inspirasjon sjekk ut: visittelemark.no
Hun kan knapt ha søkt trygghet i sin første heltidsjobb som nesten ferdigutdannet kunsthistoriker, men det var dette hun entusiastisk takket ja til – og ville komme i gang med!
- Tidligere i utdanningen hadde jeg to studieår med kulturarbeid i Bø. Jeg var litt kjent med fylkesgalleriet på Notodden og det vakre området her -med foss, elv, kraftverk og gamle fabrikkanlegg, men jeg hadde ikke noe forhold til at dette også siden slutten av 1980-tallet hadde vært en viktig arena for Notodden Bluesfestival, med Myren dam og Sliperihallen som «storstua» og pengemaskinen i festivalen. Hit kom både B.B. King, Ike Turner og andre store navn. Det var jo en ren bonus, selv om vi som drev galleri fikk lære oss til å rydde bort all kunst når det var festival.
Hvorfor det ble Notodden også for meg? Det var nok slik at vi var ganske mange kunsthistoriestudenter på Universitetet i Oslo – og vi var ubehagelig klar over at antallet ledige jobber slett ikke var så mange. Vi ble da også oppfordret til å komme tidlig i gang med å søke jobb. Så fikk jeg øye på denne annonsen da – og resten er historie.
Helene og samboer Stefan solgte sin leilighet, tenkte i et treårsperspektiv, men gjorde raskt noen oppdagelser. En av dem var at en mindre Oslo-leilighet kunne omsettes til enebolig med utsikt og hage – og dermed mulighet til å bli familie med følelse av å slå rot - på Notodden.
- Om jeg tenker tilbake; planen for galleriet var å skulle leve av inntekter fra billetter og salg av kunst og «diverse annet inntektsgivende arbeid». Det lå, forsiktig sagt, godt til rette for noen reelle økonomiske utfordringer. En side ved dette er at vi har et utstillingslokale som aller mest inviterer til «stor kunst» - og da i meget bokstavelig forstand. Ikke alt av store kunstverk er like lett å omsette….
På den positive siden oppdaget jeg raskt at vi hadde med oss et styre med sterke kvaliteter og god evne til handling. Det startet med Lise Wiik, seinere med Arne Hordvei, så Tommy Sørbø og til sist Knut Brokhaug som styreleder inn i en fase med konsolidering med Norsk industriarbeidermuseum og etablering av Verdensarvsenter. Det ligger mange, svært ulike utstillinger, store begivenheter og store endringer gjennom disse ulike fasene. Vi kunne også fortsette å spille på lag med en aktiv venneforening.
- Men om vi ser til utgangspunktet: Hva var det egentlig som tiltrakk og gjorde at du gikk løs på oppgavene med friskt mot?
- Tenk bare på det spesielle, ja, enestående lokalet - 750 kvadratmeter og med 7 meter under taket! Da jeg begynte her, var det begrepet «den hvite kube» som var tidens slagord. Det skulle være lyse, kvadratiske avlukker for å stille ut og studere kunst… Her er det jo aldeles ikke slik! Tanker om å gjøre lokalet nøytralt, male de elegante sorte søylene hvite… nei, nei! Vi ville det ikke slik. Vi ville heller holde fast ved katedralfølelsen i den store hallen.
Og det viste seg at det er mange kunstnere – også en klasse eller så over vår status - som finner det fascinerende å kunne forme en utstilling hvor veggene ikke står fast, hvor endringsmulighetene er store og lokalet gir en følelse av høytid, rammet vakkert inn av en søylegang i et langt over 100 år gammelt sjelfullt industribygg. Det er jo veldig inspirerende - og utfordrende!
- Det sies at du representerer en yrkesgruppe som er «oppe til eksamen» ganske ofte…
- Jo, jeg kjenner meg igjen i det. Slik bør det være. Noen av prosjektene blir stående som uttrykk for et givende samspill og store løft. Utstillingen med Krohg-familien i 2008 hadde noe unikt over seg; den samlet Christian, Per, Guy, Oda og Nannas kunst for første gang. Prosjektet «Jakten på motivet», og samarbeidet med i særdeleshet Frode Krohg, sønn av Sossen, var spesielt berikende.
I rekken av andre separatutstillinger vil jeg nevne Nikolai Astrup-utstillingen, som skulle plasseres permanent i Kode i Bergen, men var på en liten turné før den kom dit. Odd Nerdrum er et annet navn, Pushwagner et tredje. Håkon Gullvåg et fjerde. 2004 var året da «alle gallerier» ville ha Frans Widerberg. Han samlet sine sønner Nico og Thomas til en felles utstilling – og valgte til Notodden. Samarbeidet med DNT om utstillingen «det ligger i vår natur» i forbindelse med deres 150-årsjubileum hører også med i rekken av det ekstraordinære.
2013 peker seg ut som et merkeår. Da åpnet den industrihistoriske utstillingen Gnisten på loftet over galleriet, basert på samarbeid med Hydro og Yara. Ikke lenge etter åpnet en ny fløy i første etasje med bilder fra Hydros kunstsamling og Theodor Kittelsens fem kjente Svelgfoss-akvareller, en gave fra Eyde-familien, som en viktig del av dette. Galleriet fikk også Terje Bergstad-stiftelsens samling i gave. Et løp ble lagt for å konsolidere med NIA, Norsk industriarbeidermuseum.
- Endringene innebar at vi ikke lenger skulle være et kommersielt galleri, men et kunstmuseum. Det virket også umiddelbart inn på arbeidsmåten vår og sammensetningen av målgrupper, ga mulighet til vekst og flere ansatte. Vi er blitt flere som håndterer oppgavene – fra idé til gjennomføring.
En av våre programaktiviteter, Den kulturelle skolesekken, har etter hvert fått et betydelig omfang med årlig besøk av rundt 2000 elever i den videregående skole, og utstillingene er blitt mer prosjektmessige, ettersom vi ikke lenger arbeider med salgsutstillinger.
Samspillet mellom kunst og industrihistorie er spennende, og området vi ligger i skaper en ramme som gir mange muligheter for formidling. Vi har tilrettelagt for publikum gjennom utendørs skilting og presenterer hvert år en utendørs gratisutstilling som forteller om vannkraft- og industrihistorien ved Tinnefossen. Hovedmålgruppen vår, som ofte kalles «det grå gullet», er fortsatt er viktige. De kommer! Med tid og interesse for å la seg berike av kunst, de kommer som verdensarvturister, som besteforeldre og som bobilturister mm.
Å drive et galleri og et kunstmuseum handler hele veien om møter med mennesker, om både å være ydmyk, vise respekt, ha sosiale antenner, men også en viss trygghet på oss selv, ut fra erfaring og faglighet. Vi har alltid mulighet til å lære, både i møte med kunstnere og publikum. Det er givende arbeid, sier Helene Brekke, og smilet sitter løst!