Nå er det snart vinter igjen her på Hardangervidda. Jeg, reinsdyret Bella, mimrer tilbake til året som var. Det var et merkelig år med mye uvanlig vær, men både jeg, fjorårskalven og årskalven min har hatt et godt år.
Reisetips
Sjekk ut disse lenkene og få gode tips om ferieturer:
Snørik vinter
Det ble en tøff vinter for forårskalven min. Så mye snø tror jeg aldri vi har hatt før. Vi måtte holde oss helt i utkanten av vidda og langt mot øst for å finne vinterbeite med lite nok snø til at vi kunne grave oss ned til lavmattene. Kalven min måtte holde seg i nærheten av meg så mye som mulig, for jeg er sterk og har stort gevir og kan dytte de andre vekk. Slik får både jeg og kalven den beste maten. Andre måtte nøye seg med det jeg sparket unna mens jeg gravde. Det var tungt å grave i den dype snøen. De store klovene våre fungerer som truger, så vi gikk oppå snøen, men vi så andre dyr stavre seg frem. Stakkars.
Kalven min ble stor og sterk, takket være meg. Det tok ikke lang tid før den klarte seg fint på egenhånd og selv kunne kjempe mot andre fjorårskalver om de beste plassene. Det var min plikt som en god mor å dytte ham vekk oftere og oftere. Slike små må jo lære seg å bli voksne og selvstendige de også. Dessuten kunne jeg merke kalven i magen vokse seg større og tyngre. Snart ville jeg ha en ny kalv som trengte min fulle oppmerksomhet.
Kalving
Jeg kunne snart merke den nye kalven i magen sparke. Det gjorde de andre simlene også, så i april trakk vi vestover. Snøen smeltet fort, for det var en varm vår. Det gjorde det lett for oss å vandre langt. Vi gikk helt fra Kalhovd til Grotvassdalen på andre siden av Møsvatn. I det området her er det trygt og fint for kalving. Her er det ikke så mange mennesker og det er stille og rolig. Gamle simler forteller om tidligere kalvingsområder enda lengre vest. Vi synes det er mye grønt å spise her om våren, men det var visst enda frodigere der borte.
Vi fødte kalvene våre i slutten av mai. Jeg sier vi, for alle simlene fødte i løpet av bare noen dager. Det er smart, for da er vi mange til å passe på de små. Dessuten, kongeørna holdt øye med oss. Den flotte, brune simle-kalven min ble bare én i mengden. Det er trygghet i å være mange.
Tørr sommer
Det tok ikke lang tid før kalvene var klare for å legge på vandring videre. De kommer fort på beina og har kalvedans. Da er det tid for å bruke den energien på å gå. Vi vandret mot Kvenna. Det var en merkelig sommer. Først var det masse mygg og rypekyllinger i hvert kratt. Så ble det tørke. Torvmosen på myrene knaste under klovene våre. Da var det bra å holde seg langs Kvenna. Tørken gjorde at det ble lite insekter, men vi var allikevel ikke skånet for reinbremsen. De ekle fluene legger egg under huden vår! Flere ganger søkte vi tilflukt til snøfonner for å komme vekk fra dem, men det var ikke mange store fonner i år. De var alle smeltet vekk. Stakkar kalven fikk en varm start på livet.
Kvenna Foto: Bjørn Harry Schønhaug
Masse sopp
Regnet kom endelig og kjølte oss ned. Da kom det til gjengjeld masse regn! Vi trakk opp i liene igjen, for det var så mye vann i Kvenna. Det er lite mennesker i fjellet når det regner, så vi fikk ro og fred for en stund. Når høsten kom var det sopp overalt, så kalven fikk smake for første gang. Soppsesongen er kort, men er en fin avslutning på den beste tiden på året med masse grønt å spise. Plutselig blir det jo vinter igjen.
Menneskene kom tilbake til fjellet. Vi gjorde vårt beste for å unngå dem, men det var som de fulgte etter oss. Noen ganger hørte vi skudd langt borte og løp så fort vi kunne i den andre retningen. Allikevel mistet vi noen simler og kalver i flokken vår. De kunne ikke holde tritt med oss andre og hang etter. Kalven min, derimot, hadde blitt skikkelig rask og langbeint, så hun hadde ikke problemer med å løpe.
Bukkene kom tilbake før brunsten. De har kost seg nede i fjellbjørkeskogen i sommer, hvor det er masse mat. Slik luksus kan ikke vi simlene benytte oss av, for det er også mange farlige rovdyr nede i skogen. Vi som har kalver å passe på, må holde oss i fjellet. Her er det tryggere. Kalven min fra i fjor gjorde et tappert forsøk mot de andre bukkene, men han er alt for ung og uerfaren til å ha noen sjans ennå. I det minste fikk han øvd seg litt. Jeg og de andre simlene fulgte nøye med for å se hvem som ble den beste bukken i år. Det forundret ingen av oss at det var en sterk og erfaren returbukk.
Det er deilig og kaldt igjen nå. Vi står ved Kalhovd og venter på snøen. Sjøen er fryst til og det er is over alt. Vi tør ikke krysse, for det er glatt og lett å skli. Så vi venter på snøen og vi vil forsette å oppholde oss på østvidda hvor vi har vinterbeite. Vesle kalven er ikke så liten lenger. Hun er klar for sin første vinter. Om et par år står hun kanskje her med sin egen kalv, på vei til lavrabbene. Men ført skal vi overleve denne vinteren også.
Vil du lære mer om hvordan jeg og de andre reinsdyrene har det? Besøk Hardangervidda nasjonalparksenter på Skinnarbu og se den prisbelønte interaktive natur og villreinutstillingen.
Med hilsen fra fjellet - Bella